LED (Light Emitting Diode) eller lysdioder er en relativt ny lyskilde på markedet, men selve teknikken er gammel. Den ble oppdaget allerede i starten av 1900-tallet, rett etter at Edison hadde funnet opp glødelampen, men da forstod man ikke betydningen av den. På 60-tallet begynte man å benytte de røde diodene, men det var først på 2000-tallet at vi for alvor begynte å benytte de som lyskilder. Lysdiodene inneholder ingen glødetråd, gass, glasspære eller bevegelige deler i motsetning til andre lyskilder.
Lysdioden inneholder en spesiell halvleder som avgir lys når det føres strøm igjennom dioden.
Avhengig av hvilke grunnstoff som er inkludert i halvlederen så vil den lyse i forskjellige farger, rødt, grønt, gult, ultrafiolett, blå. Som beskyttelse mot utvendig påvirkning og for at den skal kunne kobles til strøm, så plasseres dioden i en innkapsling som gir en utstrålningsvinkel på 140-180 grader.
Det hvite lyset skapes med en fosforteknikk som er lik den som benyttes i lysrør. En blå eller ultrafiolett diode utstyres med et gult eller oransje lyspulver (fosfor) som omdanner en del av strålingen til et gult lys, slik at resultatet blir ett hvitt lys.